Ble så sykt inspirert av meg selv idag.. maks lyst til å være sprek.. like sprek som for 3 år siden… Da jeg LØP langs Semslinna med kinna dansende i ansiktet, men denne gangen slenger jeg meg på en mer moderne trend.. nemlig TOPPTUR. Høres så ille sprekt ut. – Hvor har du vært i helgen da? … på topptur! 🙆
Jeg slenger meg i bilen så fort Øivind kommer hjem. Sier jeg skal et ærend. Jeg er tilbake innen en time. Rekker akkurat løpe opp Slottsfjellet og ned igjen (fnis). Slottsfjellet er kanskje 50 meter høyt. Men hvem sitter og eier definisjonen av TOPPTUR? 
Vel hjemme henter posten og kommer i prat med naboen. Naboen kommer med det etterlengtede spørsmålet. – skjedde i helga da?

Jeg:- jeg var på topptur. Naboen:- nei så deilig da! Hvor? Jeg titter meg over skulderen for å forsikre meg om at Øivind ikke hører meg. Jeg mumler: et sted i Vestfold, husker ikke helt hva det heter (drar litt nederst på de slitte tuppene i håret mitt). Naboen nærmest ROPER….må være enormt mange desibel på den dama. Går vel an å bruke innestemme selvom man er ute vel? Er ikke til å unngå at Øivind, som er litt over middels nysgjerrig får med seg, ja gjennom kjøkkenvinduet faktisk, at dama gjentar: – topptur i Vestfold? Er det topper der altså? Jeg kjenner jeg blir småirritert. Nesa til Øivind er godt på utsiden av kjøkkenvinduet. Han blander seg inn i samtalen. – Topptur i Vestfold? Hvem skal dit? Naboen svarer: (akkurat som jeg ikke klarer det sjøl??) hun snakker om toppturen dere var på i helgen! Øivind: -topptur? Jeg: – ja eller… det var kanskje ikke i helga..? Men for litt siden… (tar på nesa mi… tar pekefingeren langs med nesebora og røsker litt fram og tilbake…) … du var kanskje ikke med du Øivind? Stemmer det..Akkurat dét hadde jeg nesten glemt. Øivind ser mer og mer forvirra ut. Øivind: – JA i helgen hadde vi en topp tur, hvis man kan kalle det en tur. Var en tur på Stokkesenteret, kjøpte is. Barna var fornøyde de. 
Jeg niiileser på en av reklameavisene fra postkassa. – sjekk a Øivind.. tilbud på melkesjokolade på Meny. Skulle vi kjøpt noen av de eller? Jeg nekter å møte hans blikk… ikke hennes heller. Jeg sier hade til naboen og går målrettet inn inngangsdøren.. tror det blir masse sjokolade i kveld. 

Jeg har oppdaget mindfulness og har blitt fullstendig hekta. Tilstedeværelse. Så hvis det blir mange avbr…. (Puste puste)…. rudd. Så er det bare fordi at stresset inntar kroppen og jeg blir nødt til å p-u-s-t-e inn nesa og u-u-u-t munn. Ja så dette har antakelig blitt min nye hverdag. BLA BLA BLA-KINI-KINI-BIKINI-BIKINI-MINI BLABLABLA-IIIIIOOOO! Jeg hyler ut gloser som kan minne om tungetale, men det er ikke det. Langt i fra. Det er teknikker jeg er i ferd med å utforske. Eksperimentere. Jeg er i gang og bruker alle teknikker om hverandre, hele tiden. Det har blitt regne marerittet for mine nærmeste, som både har ringt etter ambulanse og politi for å forsøke å få meg innlagt. Jeg PUSTER-INN-OG-UT… Jo mer jeg PUSTER, jo større trusler. Jeg roper ut i kontrollert sinne (jeg har pustet og ropt indianerrop i forkant for nettopp å være behersket). – ikke forstyrr! Jeg mediterer! Jeg forbereder meg til at barna kommer hjem fra barnehagen. Så jeg kan være mindful..Være her og nå. Ikke i fortiden, ikke i framtiden, men NÅ.

Barna kommer inn døra. Jeg legger hånden på hjertet og brummer toner som kan ligne lyden av oppvaskmaskin (MMMMMM). De vil kose mamma, men jeg er ikke ferdig med å meditere. Brummingen er omsider ferdig. Jeg må ha 2 min stillhet for meg selv etterpå, for at mediteringen skal ha noe hensikt. Deretter tar jeg barna på fanget. Jeg lukter på håret dems. Lukten av snørr, lukten av barnehage.. Lukten av svidde pepperkaker.. Lukten av vått hår.. Jeg trekker til meg alt av inntrykk. Nesten så jeg gulper av alle luktene. MEN jeg MÅ fortsette å sanse. Jeg flyr mot dodøra, kommer på at jeg må gå med S-A-K-T-E skritt … Helen ned mot gulvet, fokusere på hvert skritt. Hjernen blir tømt. Jeg er klar for nye sansingnaler. Jeg spyr i toalettet.. KORISINISINTISANTSORIA … Stresset må ut, så jeg kan sanse omigjen.. Hva er vitsen.. Jeg tror jeg liker både fortiden og framtiden bedre enn selve nuet… Iallfall denne gangen.

Sjelden jeg har følt meg så prektig som idag. Eller sjenerøs som vanlige folk ville sagt det. Ikke det at jeg ikke er vanlig, mulig litt over gjennomsnittet glad i festlige anledninger bare, annet enn det..image Er jeg vel ganske vanlig. Men akkurat idag lot jeg 3 åringen gå foran i Luciatoget. Det var i grunnen mot min vilje, men etter å ha snakket med Øivind (min fornærmede, er det ikke det man kaller personen som fornærmer enn?) iallfall da så.. Så sa han at.. At jeg burde trekke meg ett skritt tilbake i år.. Og det har jeg gjort. Ett stort skritt har jeg trampet bakover, åsså ha jeg latt 3-åringen styre lokomotivet. Greit nok det. Synes i grunn ikke det er så stas med tog likevel jeg. Tror jeg begynner å bli ganske voksen bare.. Er begrensa hvor stas det er liksom (Kaster panneluggen til siden). Jeg foreslår for Øivind at vi Kanskje burde ha sånn Lucia-komité og at jeg kan være generalsekretær i den komiteen. Øivind mente at det var en tittel som ikke hørte med i denne settingen, eller setningen.. – Samma det vel.. Vi kan godt kalle meg ‘konsernsjef’ i stedet, eller ‘øverste leder’. Bare jeg får gå foran i toget neste år så er det samme for meg. For det var litt vanskelig å se noe i år. Jeg måtte liksom trippe på tærne fra side til side og vinke så fælt. Åsså var det så vanskelig å se hvem dem (Øivind) vinket til. Var så slitsomt å ha han tassen foran meg med det saklige lyset, som bare stod i veien. Helt greit å gå et-stort-skritt bak altså, men det er noe med det å se.. ! Øivind prøver å argumentere med at det er tross alt er for barna. Synes det nesten blir litt pinlig jeg, når han sier sånn. Det sier bare litt om de «hullene» han har i kunnskapen sin. Uff stakkars (tar hånden over munn). Lucia var jo ikke et barn akkurat. Dessuten bør han lese seg opp på fakta før han uttaler seg. Ellers får han ingen uttalelsesrett i Lucia-konsernet vaffal. (Akkurat det skal jeg slå opp, er litt usikker på om jeg kan kalle Luciatog-komitéen et konsern).. Uansett da.. Så skal Vaffal ikke 3-åringer, eller 4-åringer (som tassen blir neste år), gå foran i Lucia-toget heretter. Noen restriksjoner bør vi ha. Hørte du det Øivind? RESTRISJONER er nesten det samme som regler omtrent, så slapp du å slå opp det ordet.

– Se på hu a, se såå flink hun er til å stå! Mr Ø gløtter opp av pc- skjermen sin. Jeg synes ikke dét var noe å skryte av akkurat. – Stå!? Utbryter jeg. Jeg kan GÅ jeg!!! – jaja, så er du litt mer enn ett år da, Sigrunn! … Skuldrene skvetter… Sa han navnet mitt? – hva sa du Øivind? – Glem det svarer han… Men JEG glemmer ikke. Jeg har allerede notert det ned. Tredje juni tjuefjorten, mr Ø sa navnet mitt. Etter 5 år med regnvær, kom et lite glimt av solskinn. Jeg blir revet med av begeistring. – Øiiiiiviiiiiiind! Jeg flagrer med flaggermusoverarmene mine og den ekstra huden blafrer mens jeg hopper opp og ned. – veit du hva jeg kan? Jeg kan tilogmed stå på huska og lage stooooor fart! Jeg demonstrerer på stuegulvet. vugger fram og tilbake med hele kroppen, fortere og fortere! Jeg viser hvordan jeg klarer å snurre rundt og rundt samtidig. Øivind virker litt små irr nå. – pass opp så du ikke deiser borti Kaja nå da. Deiser?! Hvordan våger han…? Jeg er da mer elegant enn som så! – ække jeg elegant Øivind? Ikke sant jeg er flink til å gå på høye hæler? Jeg henter ett par stillettsko i gangen. Trer dem på og konser max for å gå de få skritta over stuegulvet. Klikk-klakk-klikk-klakk- DUNK! – Aaaaau, fyyyy ass! – Lukk ned pc-lokket Øivind. Ikke OM å skrive ned ALT jeg gjør
da.. !! – Skjerp deg Sigrunn! Slutt og være så innbilsk.

Jeg hører ikke hva han sier, jeg blir så opptatt med å krysse av for at han atter en gang sa navnet mitt ☀️

øre-Se her a Øivind, se sååå mye ørevoks jeg har i øret! Ser her! Inn her! Jeg peker inn i mitt venstre øre. Tar handa bak nakken til Øivind og drar hodet hans mot øret mitt. Øivind vrir seg unna. Jeg gir meg ikke.  – Næmmen litt seriøst da Øivind… Se da. Det er masse sånn svart guffe. Æsj lissom. Øivind kikker litt motvillig inn i øret mitt. – Øivind, tror du jeg må ha dren? (Jeg klarer ikke skjule min begeistring). Øivind: – Skjerp deg a Sigrunn, har det klikka eller? Dren bare fordi du ikke har rensa øra i det siste. Slapp av, dramaqueen ass. Dren er sånn små barn får. Sånn øre-barn lissom. Ikke du, du er stor! ….. Makan da, tenker jeg. Som om jeg ikke vet at jeg er stor? Stor som i sterk, stor som i diger. Stor som i storspist, men ikke stor som i voksen tydeligvis.. merker jo det på måten Øivind kikker på meg. Blir liksom ikke tatt på alvor. Jeg prøver å gjøre meg stor, som i voksen. Retter meg opp i ryggen, haken ørelittegrann framover-vendt. – Kom da Øivind, så går vi. Vi må få sjekka ut dette med ørene mine. Får jeg premie da, etter at jeg har operert inn sånne digre dren? Går det an å få farge på de drena? – Øivind forklarer tålmodig, med en anelse oppgitthet. Han virker litt smålei nå. – De drena synes jo ikke, sier han.  – Synes dem ikke?? Sier jeg lettere skuffet. Men da kan jeg kanskje få sånne klistremerke-øredobber i premie da? Som et lite plaster-på-såret? Øivind gidder ikke mer… han setter seg til pianoet med headphonsa på. Jeg klarer ikke dy meg. Jeg letter litt på høretelefonene og visker – Øivind, du burde ikke bruke sånne øretelefoner, eller høretelefoner, eller hva det heter… Da kan du og få ørevoks, og da må du kanskje ha dren, som ikke synes…

Se hva jeg har klart.. (Smiler litt skjevt) .. KJØPT ferdig kalender. Helt alene. (Nei jeg har ikke pakket inn 24 gaver i pent papir med PENE nummer på). Hadde tilogmed nok penger. Ti kroner på Nille. Jeg har telt opp om igjen og omigjen. Har jeg nok penger? Sikker på at ikke prisen har steget med 1 krone siden sist jeg sjekket reklameavisa? Tenk om jeg ikke har nok penger (tygger på hårtuppene). Ti kroner i 1-kroningen ligger godt beskyttet inne i hånden. Jeg kniper om pengene. Hånden er klam. Gruer meg vilt til å gi pengene til damen bak kassen. Tenk om hun kjenner at pengene er våte.. Tenk om.. Tenk om jeg har mistet en krone på veien. Jeg skulle tatt med noen kroner ekstra. Fatter ikke at jeg ikke gjorde det. Det gjorde jeg alltid som liten. Tok aldri bussen med 10 kroner akkurat. Tenk om prisen hadde steget siden dagen før. Eller tenk om brusen (fra BRUSBUA) ikke lenger kostet 10 kroner men 11. Steike, blir svett bare av tanken..men denne gangen altså, gikk det bra. Jeg kjøpte kalender… Og den hadde ikke steget i pris og den smaker fortsatt som den alltid har gjort, PAPP!

20131201-110256.jpg

«Jeg hater måker», sa’n. – hater du måker sa jeg. Er vel ikke noe å hate det vel. Hvite uskyldig, ja noe rampete, måker… Jeg sitter på toget hjem fra Oslo. I stillevogn vel og merke. Alltid så mye krangel i disse vognene. ALLTID noen som har glemt å slå mobilen på lydløs. ALLTID noen som snorker. Måker sa du? Det er vel ingenting å irritere seg over.. Kaklekjerringer er verre.Jeg blir grinete av å sitte på tog. Spesielt når sånne 65 år gamle damer med et intens behov for å fortelle hvor mye de spiser og hva de ikke spiser til middag setter seg ved siden av meg. – En halv potet er nok, sa hu. – ja også enogenhalv kjøttkake. – jada, tenker jeg. Hun fortsetter å fortelle om lille Mailinn som har vært hos tannlegen idag og hadde null hull. Flinke barnebarnet. Jeg nikker og prøver å smile. Jeg tenker i mitt stille sinn: -Hun skal sikkert bare til Asker. Tanken rekker så vidt å passere før hun blåser opp nakkeputen sin. (Herre min hatt! ) Hun har tenkt til å sitte her en stund… jeg later som jeg lider av narkolepsi.. kaster meg bakover og «sovner» akutt. Hun åpner matpakken sin, i matpapir vel og merke. Tar seg noen store biter, fortsetter å prate mens majonesen renner nedover hakepartiet. Linus (bikkja til Mailinn eller var det Trude) hadde slitt seg løs fra båndet i dag, så hele familien måtte lete etter den.. Dama prater på inn og utpust, eier ikke manerer. Enser ikke at jeg har «sovnet». jeg prøver å snorke litt halv-høyt. Mobilen tar jeg på LYD i håp om at noen skal ringe. Jeg er ikke noe særlig irritert. Det kILER ikke innvendig for å si det sånn. Det bobler…